Maria Elisabeth Rustad

I mange år har jeg levd i en boble, jeg har ikke hatt øyene åpne. Mange har prøvd og fortelle meg sannheten. 

Men på en eller annen måte har jeg ikke sett hvordan enkelte familie medlemmer har sugd krefter ut av kroppen min.

Det er ikke lett og akseptere at det er den nærmeste familien som ødelegger mest.

Venner kommer og venner går, mens andre bare står på sidelinjen å peker og ler.

Vi har utrolig flotte venner rund oss, som stiller opp i all uvær. På både godt og ont. Det er de vennen jeg ikke klarer meg uten som virkelig stiller opp.

Dem trenger ikke gjøre så veldig mye, bare en skulder å felle noen tårer på.

De siste årene har jeg blitt mer og mer sliten, Jeg trodde ting skulle fikse seg etterhvert. Men så har jeg klart og bli dårlig.

Jeg har vært hos legen og tatt en del prøver som jeg venter svar på.

Jeg vil helst ikke utdype meg helt ennå hva dette gjelder, før jeg får resultatene.

Det er et rett så privat område.

Når sånne såre ting skjer, er det enda godt å ha gode venner rundt seg.

Evig takknemlig for at jeg har dem.

Nå prøver jeg å slappe av så godt som det går, Jeg leter forsatt etter en jobb. Har jobbet litt den siste uka, men søker også 100%stilling. 

 
Ville vise dere dette bilde her, synes det hadde flott energi.

Har du et godt forhold til din familie??